panelarrow

Stenbergsau

En faktablogg om sauehold. Oppdateres ca en gang pr uke

Litt om hvorfor vitaminer og mineraler er så viktig.

| 0 comments

Vitaminer og mineraler er viktig for dyrene og er helt avgjørende for at de skal fungere og produsere normalt. Det gjelder å tilføre det i optimale mengder, da både for små og for store mengder kan være uheldig. Sau har i utgangspunktet de samme stofflige behovene som andre drøvtyggere, men siden den i store deler av året livnærer seg på gras eller konservert grovfôr og dermed får lite kraftfôr, må man ha litt mer omtanke med bruken av vitaminer og mineraler til sau enn de fleste andre husdyr. Bruk av mineral- og vitamintilskudd er en fornuftig forsikring.

Grovfôret inneholder som regel ikke nok mineraler og vitaminer til at det dekker sauens behov, noe som kan føre til mangelsjukdommer, nedsatt appetitt og tilvekst. Kraftfôr er tilsatt mineraler og vitaminer for at sauen skal få tilstrekkelig. En bør ha som regel at sau som får mindre enn 0,3 kg kraftfôr pr dag bør få tilskudd av mineraler og vitaminer, 15-25 g/dag. I tillegg skal sauen ha hvit saltstein for å dekke behovet for salt.

VITAMINER

Vitaminer er organiske stoffer som dyra må få tilført i små mengder for at de skal leve og fungere normalt. Vitaminer deles inn i to grupper, de fettløselige og de vannløselige.

De fettløselige vitaminene er A, D, E og K som tas opp i kroppen med fett i fòr.

Vitamin B og C er vannløselige og er knyttet til protein og karbohydrater i fôret og inngår ofte som deler av enzymer i dyrekroppen.

Hos drøvtyggere produserer mikroorganismene i vomma tilstrekkelige mengder av vannløselige vitaminer og vitamin K for å dekke dyras behov. Vitamin A tilførselen er som regel ikke noe problem etter at surfôr er blitt vanlig i vinterfôringa, og dyra har vanligvis gode lagerreserver i lever. Vitamin D dannes i huden ved eksponering for sollys og kan lagres i kroppen, men det er spesielt viktig å tilføre vitamin D hvis man fôrer på høy. I praksis er det derfor vitamin E det fokuserer på i fôrplanleggingen.

MINERALER

For at dyrene skal vokse og fungere normalt, er det avgjørende at de får tilført alle mineraler de trenger i riktig mengde i forhold til behovet. Den største andelen av mineraler finnes i skjelettet og i kroppsvæskene. Mineralene medvirker i mange funksjoner, bla trengs de for at nervesystemet, musklene, blodet og enzymene skal fungere normalt og for at energi skal kunne lagres og utnyttes. Det er vanlig å skille mellom makromineraler og mikromineraler.

Kalsium, fosfor, magnesium, natrium, kalium og klor er makromineraler, mens jern, kopper, sink, mangan, kobolt, selen, jod og molybden er mikromineraler i ernæringsmessig sammenheng.

Kalsium og fosfor er sentrale i omsetning av næringsstoffer og danning av beinvev. Søyer som får for lite kalsium viser symptomer på mjølkefeber allerede 6-8 uker før lamming, i tillegg til den vanlige perioden rundt fødsel. Lam kan også få akutt kalsiummangel. Det er da ofte lam i god vekst som blir gående inne for lenge før de slippes ut på beite som er mest utsatt. Kalsiumforsyninga til diende lam vil være rikelig gjennom morsmelka, slik at det er trolig D vitaminmangel som er årsaken til kalsiummangel hos lam.

Normalt sett bør man bruke hvit saltstein som ikke er tilsatt kobber. I Norge er ikke mangel på kobber som gir merkbare symptomer veldig vanlig, men i nedbørsrike kystområder kan det være fare for kobbermangel, og «skjult» kobbermangel er trolig vanligere enn vi har trodd. På steder der man er utsatt for kobbermangel bør man bruke rød saltstein som er tilsatt kobber. Det er også variasjonen på sauerasene. Kobbermangel kan føre til swayback, ullforandringer, dårlig tilvekst og redusert fruktbarhet. Ved moderat mangel kan fruktbarheten reduseres og tilveksten bli dårlig uten at man ser andre symptomer.

Kobolt er viktig for at mikroorganismene i vomma skal kunne lage vitamin B12. I kystområdene kan det være lite kobolt i jordsmonn og planter, men det er forekomst av koboltmangel over hele landet. Kobolt må da tilføres. Mangel på kobolt kan føre til vantrivsel, anemi, og kronisk leverbetennelse hos lam. Koboltmangel forekommer oftest hos lam på beite, dårlig tilvekst ved 3-5 måneders alder er typisk. Lammene blir da gjerne slappe og uinteresserte i beitegraset, ulla blir ru og mer bustete, og dyra får et utrivelig preg. Kobolt er tilsatt i kraftfôret og på beite kan man gi gul saltstein. Koboltmangel er primært et problem på kulturbeiter. På utmarksbeiter har sauen som regel bedre tilgang på kobolt da lauv er en god koboltkilde.

Ved brå død hos søyer, særlig på beite på våren, er graskrampe eller magnesiummangel en aktuell årsak. I melkeproduksjonen dobles behovet for magnesium sammenlignet med før lamming. De fleste søyene som har for lavt magnesiumnivå i blodet, har også for lavt nivå av kalsium slik at greskrampe og melkefeber til en viss grad går over i hverandre.

Nå til dags er det relativt vanlig å bruke kraftfôr eller mineralblandinger der jod og selen er tilsatt, det er derfor sjelden vi ser mangelsymptomer. Ellers er det lavt nivå av selen i jordsmonnet i hele Norge, slik at mangel oppstår i hele landet hvis man ikke fôrer med hverken kraftfor eller mineral tilskudd. Selen og E-vitamin mangel gir ofte dødfødte eller svakfødte lam, ernæringsbetinget muskeldegenerasjon på unge dyr, 3-6 uker gamle lam kan få «stivsjuke», lammene kan få hjertesvikt pga. skader på hjertemuskelen og det vil være dårligere kvalitet på råmelk som igjen fører til svekket immunforsvar hos lammene. Jod mangel hos drøvtyggere er først og fremst et problem i innlandet og forekomst av struma er den beste indikasjonen, men det kan også forårsake sen abort og fødsel av svake lam med sterkt forstørra skjoldbruskkjertler (struma).

Jernmangel forekommer først og fremst hos lam, de får da påfølgende blodmangel. Årsaken til at jernmangel oftest rammer lam er at melken inneholder svært lite jern og dette kombinert med høy tilvekst de første ukene fører til at lam kan bli blodfattige ved 2-3 ukers alder. Når lammene begynner å spise kraftfôr og gress, øker mengden jern.

Sinkmangel er et lite problem hos drøvtyggere i Norge. Gras og grovfôr inneholder tilstrekkelig med sink. Og på utmarksbeitene er lauv en god sinkkilde.

 

Forgiftninger forekommer også, men det er ikke veldig vanlig hos sau. De forgiftningene vi ser oftest er kobberforgiftning, forgiftninger med planter eller sopp og enkelte ganger kan det også oppstå reaksjoner etter fôring med mye raps. Nitratforgiftning, blyforgiftning, veisaltforgiftning og forgiftning med ammoniakkbehandlet grovfôr kan også forekomme.

 

Her på Stenberg har dyrene fri tilgang på saltstein året rundt, også på utmarksbeitet. I tillegg har dyrene fri tilgang på vitamin- og mineraltilskudd. Det er selvfølgelig en svakhet at vi ikke vet at alle får nok, men vi har ikke vurdert bolus injeksjoner på nåværende tidspunkt.

I teorien er det egentlig litt sløsing at alle har fri tilgang, ettersom påsett lammene får 0,4kg kraftfôr pr dag fra innsett til vi justerer fôr mengden inn mot lamming. Siden vi aldri har sett hverken mangelsymptomer eller forgiftningssymptomer kommer vi til å fortsette å gjøre det på denne måten fremover. Vi har forresten hatt litt for høy andel søyer som har hatt jurbetennelse på utmarksbeite. I undersøkelser gjort i USA har de sett at det kan være en sammenheng mellom for lite sink og jurbetennelse. Og det kan forså vidt stemme med at det er lite sink i jordsmonnet her, samtidig kan det også være andre faktorer. Det er ikke så lett å få helt kontrollen over dette, da vi ikke ser dyrene på utmarksbeite daglig og i alle fall ikke de som er syke.

Skulle vi ha vært helt sikre på fôringen vår måtte vi ha tatt fôrprøver av grovfôret vårt. Fôrprøver er avgjørende for å unngå sløsing.

Det vi vet er at jordsmonnet i Norge er fattig på selen, noe som gjør at også grovfôret inneholder lite selen. Behovet for selen vil variere hos søya, etter produksjon. Høydrektige dyr trenger også nesten alltid tilskudd av E-vitamin. Grønt gras er rikt på vitamin E, men ved fôrtørking og lagring brytes vitamin E lett ned.

Eksempel fra sau og geit 1/2014

Selen behovet til ei søye på 90 kg med tvilling fostre, er i drektigheten 0,17mg selen pr dag. Dersom søya spiser 2kg TS (tørstoff) av et fôr med 0,02mg/kg TS, får hun i seg ca 0,04mg selen. Inntaket fra grovfôret dekker altså bare 24% av det daglige behovet. Kraftfôret til sau er normalt tilsatt mellom 0,35-0,46mg selen pr kg. (formel sau og formel sau ekstra – 0,40mg/kg). Ved fôring av dette grovfôret samt 0,4kg kraftfôr får dermed søya dekt sitt daglige behov for selen.

Fra grovfôr     0,02mg/kg TS x 2kg TS = 0,04mg

Fra kraftfôr     0,35mg/kg x 0,4 kg      = 0,14mg

Totalt                                                 = 0,18mg selen

MEN, tidlig i melke perioden øker behovet for selen voldsomt. Ei søye på 90 kg med tvillinger trenger da 0,84mg selen pr dag. Grovfôr opptaket vil øke noe og man må øke kraftfôrmengden, men allikevel klarer man ikke å dekke søyas behov uten å tilføre vitamin og mineral tilskudd.

 

Vi vil skrive mer om mangelsykdommer senere.

 

Lurer du på noe, eller har du forslag til temaer på innleggene? Send oss gjerne en mail stenbergsau@stenbergsau.no eller legg igjen en kommentar.

 

Legg igjen en kommentar

Required fields are marked *.