panelarrow

Stenbergsau

En faktablogg om sauehold. Oppdateres ca en gang pr uke

2. januar 2016
by lenkbak
0 comments

Melkefeber hos sau

Vi vil i de neste innleggene gå litt i dybden på de mest vanlige sykdommene søyene er utsatt for i drektigheten. I dette innlegget tar vi for oss melkefeber, som er en mangelsykdom forårsaket av akutt kalsiummangel.

I normale, gode miljø- og fôringsforhold er ikke melkefeber et veldig stort problem, og det rammer som regel enkeltdyr. Risikoen for melkefeber øker med økende alder og lammetall. Søyer som lammer for første gang får sjelden melkefeber. Gjennomsnittlig blir 4 av 5 søyer med melkefeber friske igjen.                                                                                Vi syntes at melkefeber er et misvisende navn, siden kroppstemperaturen hos syke dyr er normal eller litt lavere enn normal. Melkefeber oppstår fordi søya ikke klarer å regulere kalsiuminnholdet i blodet raskt nok når kalsium behovet økes i forbindelse med fosterutvikling og melkeproduksjon etter lamming.

Melkefeber er en alvorlig sykdom som søyene er utsatt for i slutten av drektigheten og når melkeproduksjonen starter, oftest fra fem-seks uker før lamming til ei stund etter lamming. Hos ku sees sykdommen oftest i sammenheng med fødsel, men sauen er mest utsatt for melkefeber før lamming. Sykdommen er som regel også mer alvorlig når den oppstår før lamming. Grunnen til at søyer kan få melkefeber før lamming er at store mengder kalsium går med til å bygge opp fostrenes skjeletter. Søyer som får melkefeber før lamming har omtrent fire ganger så stor risiko for å få dødfødte lam som søyer som ikke har hatt melkefeber.                                                                                                              Etter lamming taper søya mye kalsium gjennom melka. Mye av dette kalsiumet tas fra søyas eget skjelett. Bi-skjoldbruskkjertelen som regulerer denne transporten greier ikke alltid å omstille seg raskt nok. Stressfaktorer ser også ut til å være en faktor for brått kalsiumfall i blodet hos sau. Eksempel er endring i fôret og kulde etter klipping.

Data i fra sauekontrollen viser at søyer på seks år har ca. seks ganger så stor risiko for å få melkefeber som søyer på tre år.

Symptomer:

De første symptomene man vil se hos en søye som har melkefeber er at hun vil spise lite eller slutte helt og spise, hun vil få kalde ører, stive bevegelser, og hun vil bli ustø med muskelskjelvinger særlig i skulderpartiet. Kroppstemperaturen kan være normal, men er ofte noe nedsatt. Søyer med melkefeber vil ha problemer med å kvitte seg med urin og avføring. Vomma blåser seg også ofte opp.

Videre sykdomsforløp vil være lammelser slik at søya blir liggende, gjerne på brystet med bakbeina strukket bakover og med slapp halerot. Det er også vanlig med pustevansker og sliming fra nesa. Uten behandling vil søya miste bevisstheten og dø i løpet av timer til et par døgn.

Årsak:

Behovet for kalsium er i slutten av drektighetstida ca. tre ganger større enn normalt og etter lamming er det fire ganger så stort. Dette kalsiumbehovet er ikke mulig å ta opp i gjennom fôret. Søyene må i denne perioden tære på kalsium fra skjelettet, der 99% av alt kalsiumet i kroppen finnes. Kroppen ønsker å ha et konstant kalsiumnivå i blod og kroppsvæske. Kalsiumnivået er derfor regulert av et komplisert samspill mellom en rekke hormoner og vitamin D. Ved melkefeber klarer ikke kroppen lenger å opprettholde et konstant kalsiumnivå i blodet.

Vitamin D spiller en viktig rolle, det dannes vitamin D når huden utsettes for sollys, derfor anbefales det at søyene slippes ut i sola noen timer daglig før lamming, dette er en enkel og rimelig måte å forebygge melkefeber på. Mange søyer får for lite sollys fram mot lamming. Det bidrar også til å herde jur og spener slik at det ikke blir solbrent ved beiteslipp. Tidlig ute før lamming gir også god trivsel og mosjon for  sauen.

Behandling:

Melkefeber krever rask behandling, og diagnosen stilles ut i fra symptomer. Melkefeber behandles av veterinær med kalsium injeksjoner direkte i blodet eller under huden. Siden brått forhøyet kalsiumnivå er en påkjenning for hjertet må injeksjonene gis sakte. Gis injeksjonen direkte i blodet, vil søya respondere på behandlingen ganske umiddelbart. Får hun derimot injeksjonen under huden kan man forvente respons i løpet av 20 minutter etter behandlingen. Tilbakefall kan komme, timer eller dager etter behandling, slik at behandlingen ofte må gjentas. God respons på behandling med kalsium vil bekrefte diagnosen.

Prognosen er god ved ukomplisert melkefeber, hvis behandling blir satt i gang tidlig. Hvis søya blir liggende lenge, kan det lettere bli komplikasjoner, blant annet muskelskader og leverdegenerasjon. Behandling med kalsium er stort sett effektivt. Resultatet er best ved tidlig behandling. Kommer behandlingen for sent, kan den være virkningsløs.

Ved usikker diagnose eller i forbindelse med en besetningsutredning, kan sikker diagnose stilles ved å måle kalsiumnivået i blodet. Ut i fra symptomer er det veldig vanskelig å skille sykdommene melkefeber, ketose og magnesiummangel fra hverandre. Ofte vil også flere av sykdommene inntreffe samtidig. Det er derfor ganske vanlig å behandle mot alle tre sykdommene med en gang. Bekkenløsning, listeriose og hjernebarksår kan også forveksles med melkefeber.

Forebygging:

Forebyggende tiltak mot melkefeber er en god og allsidig fôring slik at søyene er i passe hold før lamming. Det er også viktig å unngå bråe fôrskifter og rask opptrapping av kraftfôr da det kan gi ubalanse i vomma som igjen kan føre til dårligere fôropptak og dårligere fôrutnyttelse. Vi utdyper ikke noe mer om fôring i dette innlegget da vi har skrevet en del om det i tidligere innlegg (Les mer om «Fôring av sau gjennom vinteren» og «Litt om hvorfor vitaminer og mineraler er så viktig» i tidligere innlegg).

Å unngå stress som fek jaging og vaksinering av høydrektige søyer er også en viktig faktor for å unngå melkefeber. Klipping rett før lamming bør unngås, spesielt når det er kaldt. Håndtering av søyene i siste del av drektigheten må skje mest mulig rolig og skånsomt. I enkelte tilfeller kan beiteslipp hos søyer som melker mye også utløse melkefeber. De er spesielt utsatt dersom det er dårlig vær og har flere lam slik at de melker mye.

Både søyer i dårlig hold og svært feite søyer har økt risiko for melkefeber. Søyene bør derfor holdes i normalt, godt hold. (holdklasse 3 – 3,5 anbefales gjennom hele drektigheten).

 

29. desember 2015
by lenkbak
4 Comments

Drektighetstida hos sau.

Nå har væren stort sett (og forhåpentligvis) gjort jobben sin, og vi sauebønder går årets roligste tid i møte. Vi har nå et par måneder der det ikke er så mye utenom fôring og det daglige stellet, der vi venter spent på vårens vakreste eventyr – lamminga.

De 3-4 ukene etter parringa er avgjørende for et godt lammeresultat. Etter parringen, i den første delen av drektigheten når fosteranleggene skal feste seg og utviklingen av morkakene skal begynne er det gunstig med mer restriktiv fôring, men søyene skal ikke gå ned i hold denne perioden. Påsett lammene skal naturligvis fôres godt også denne perioden.

Hvis det plutselig blir forandringer i miljøet i denne perioden kan det være fare for at søyer kaster lamma. Jaging, store temperaturforandringer og forandringer i fôringa bør unngås i denne perioden.

God hygiene, godt miljø i fjøset og minst mulig stress er viktige tiltak for at dyrene skal holde seg friske.

Det er svært store forskjeller i antall fødte lam mellom ulike besetninger. Forskjeller i fôring fra innsett og gjennom parringstida, samt beiteforhold gjennom høsten er den viktigste forklaringen på disse forskjellene (det har også mye å si hvilke rase man har). Magre søyer og svært feite søyer er vanskeligere å få i brunst og det løsner færre egg enn hos søyer i middels hold. Det er også store forskjeller på hvor mange lam hver enkelt bonde ønsker at søyene skal få. Noen ønsker flest mulig, men vi tenker at søyene har to spener og er derfor mest egnet til å få to lam. Påsett lammene håper vi at bare skal få ett lam, selv om de fleste har fått to tidligere.

Det er blitt mer populært med fostertelling for å se hvor mange fostre søyene bærer på. Dette gjorde vi for første gang i fjor, og det ble en stor suksess. Vi hadde forventet 112 lam ut i fra tellingen, og fikk 113, så det var ikke verst.

Fostertelling utføres ca. 40 dager etter siste paring, da må søyene ha så tom vom som mulig, de bør ikke være fôret på et halvt døgn før scanningen. Avvik fra dette reduserer nøyaktigheten og sikkerheten i undersøkelsen. Etter fostertellingen kan man registrere opplysningene inn i sauekontrollen og man kan skrive ut lister med forventa lamming og antall forventet foster.

Det finnes flere forskjellige måter å ta fostertelling på, vi valgte å scanne (som er mest vanlig på sau), da ser man bilde av fostrene. Denne metoden er temmelig sikker. Fostertelleren som var hos oss mente at han var 99% sikker, og hvis det var feil ville det være at det kom flere fostre enn han hadde sett. Det kan i noen tilfeller være vanskelig å oppdage alle fostrene hvis det er mange, for da kan de ligger om hverandre.

Man kan også benytte seg av «puls ekko» metoden, men den regnes for å være usikker. Eller doppler ultralydsmetoden der man lytter etter blodets strømning til livmoren og fosterets puls. Dette er en sikrere måte enn «puls ekko» metoden, men det er stor forskjell på apparatene så det er ikke en like sikker måte som å scanne.

Vi mener fostertelling er en fordel fordi det har gitt oss en helt ny mulighet til å sikre en mer optimal fødselsvekt også på trillinger og firlinger. Fostertelling er slik vi ser det et svært viktig helsetiltak. Samtidig finner man tomme dyr som man da ikke trenger å fôre annet enn vedlikeholdsfôring, eller som man evt. sender til slakt. Videre har man god oversikt over hvor mye man skal fôre hver enkelt dyr for å få optimal størrelse på lammene, noe som igjen er viktig for å optimalisere drifta. Man kan til en viss grad planlegge adopsjoner. Fostertelling er også en viktig faktor for å forebygge sykdommer hos de drektige søyene. Og det er med på å sikre en rasjonell og økonomisk drift for bonden. Mener å huske at vi betalte i overkant av 1300kr for å scanne 54 søyer.

Fostrene utvikler seg lite de 2-3 mnd. så det er de 2 siste månedene før lamming at fosterveksten skyter fart, 70-80% av fosterutviklingen skjer i disse ukene. I denne perioden har søyene et stigende næringsbehov, men det avhenger sterkt av antall foster. Overfôring av søyer med bare ett foster øker risikoen for vanskelige fødsler, mens underfôring vil gi lave fødselsvekter med lavere overlevelsesevne etter fødsel.

Fosterforgiftning er et direkte resultat av energiunderskudd. Sykdommen rammer naturlignok oftest søyer med mange fostre, men også magre og feite søyer har økt risiko.

Svært tynne og svært feite søyer har også økt risiko for melkefeber (akutt kalsiummangel). Mens svært tynne søyer har økt risiko for graskrampe (akutt magnesiummangel). Søyer har også nedsatt motstandskraft mot infeksjonssykdommer i perioden rundt fødsel.

Her på Stenberg vaksinerer vi påsett lammene mot pulpanyre på nyåret, senest ni uker før lamming. Så revaksineres de samtidig med de voksne søyene, 2-6 uker før lamming. Vi velger å vaksinere påsett lammene to ganger før lamming på grunn av at vaksinen ikke gir god nok immunitet etter bare en dose. Mange vaksinerer påsett lammene en gang på høsten og på våren når søyene revaksineres. Før lamming vaksinerer man søyene på et tidspunkt som sikrer at toppen i antistoffproduksjon og overføring til råmelka kommer rundt fødsel. Optimalt vaksineringstidspunkt angis noe forskjellig for de ulike vaksinene, men generelt vil 2 til 6 uker før lamming være et passende tidspunkt. Søyene bør ikke vaksineres nærmere lamming enn 2 uker, da blir antistoffproduksjonen og overføringen til råmelka for dårlig.

De fleste velger også å klippe sauen på våren før lamming. Det som er viktig når man tar vårklippen er at det går rolig for seg og at man behandler dyra forsiktig med tanke på fostrene. Man bør klippe minst 5-6 uker før lamming da endevending kan føre til at fostrene snur seg, som igjen kan føre til feilstillinger ved lamming. Etter klippinga vil det også være lettere og vurdere holdet på søyene frem mot lamming. Prøv å unngå og klippe ved for lav temperatur, da dette kan føre til listirioseutbrudd i besetningen (gjelder uisolerte fjøs). Det blir lettere for lammene å finne spenene når sauen er klipt.

 

Vi velger å ikke gå så mye inn på sykdommer i drektighetstida nå, da neste innlegg vil omhandle dette.

 

Kontakt oss gjerne på mail, stenbergsau@stenbergsau.no hvis det er ønsker for temaer i innleggene.

Ved å skrive inn mailadressen din på høyres side av startsiden vil du motta mail hver gang det postes ett nytt innlegg.

18. desember 2015
by lenkbak
0 comments

Litt om hvorfor vitaminer og mineraler er så viktig.

Vitaminer og mineraler er viktig for dyrene og er helt avgjørende for at de skal fungere og produsere normalt. Det gjelder å tilføre det i optimale mengder, da både for små og for store mengder kan være uheldig. Sau har i utgangspunktet de samme stofflige behovene som andre drøvtyggere, men siden den i store deler av året livnærer seg på gras eller konservert grovfôr og dermed får lite kraftfôr, må man ha litt mer omtanke med bruken av vitaminer og mineraler til sau enn de fleste andre husdyr. Bruk av mineral- og vitamintilskudd er en fornuftig forsikring.

Grovfôret inneholder som regel ikke nok mineraler og vitaminer til at det dekker sauens behov, noe som kan føre til mangelsjukdommer, nedsatt appetitt og tilvekst. Kraftfôr er tilsatt mineraler og vitaminer for at sauen skal få tilstrekkelig. En bør ha som regel at sau som får mindre enn 0,3 kg kraftfôr pr dag bør få tilskudd av mineraler og vitaminer, 15-25 g/dag. I tillegg skal sauen ha hvit saltstein for å dekke behovet for salt.

VITAMINER

Vitaminer er organiske stoffer som dyra må få tilført i små mengder for at de skal leve og fungere normalt. Vitaminer deles inn i to grupper, de fettløselige og de vannløselige.

De fettløselige vitaminene er A, D, E og K som tas opp i kroppen med fett i fòr.

Vitamin B og C er vannløselige og er knyttet til protein og karbohydrater i fôret og inngår ofte som deler av enzymer i dyrekroppen.

Hos drøvtyggere produserer mikroorganismene i vomma tilstrekkelige mengder av vannløselige vitaminer og vitamin K for å dekke dyras behov. Vitamin A tilførselen er som regel ikke noe problem etter at surfôr er blitt vanlig i vinterfôringa, og dyra har vanligvis gode lagerreserver i lever. Vitamin D dannes i huden ved eksponering for sollys og kan lagres i kroppen, men det er spesielt viktig å tilføre vitamin D hvis man fôrer på høy. I praksis er det derfor vitamin E det fokuserer på i fôrplanleggingen.

MINERALER

For at dyrene skal vokse og fungere normalt, er det avgjørende at de får tilført alle mineraler de trenger i riktig mengde i forhold til behovet. Den største andelen av mineraler finnes i skjelettet og i kroppsvæskene. Mineralene medvirker i mange funksjoner, bla trengs de for at nervesystemet, musklene, blodet og enzymene skal fungere normalt og for at energi skal kunne lagres og utnyttes. Det er vanlig å skille mellom makromineraler og mikromineraler.

Kalsium, fosfor, magnesium, natrium, kalium og klor er makromineraler, mens jern, kopper, sink, mangan, kobolt, selen, jod og molybden er mikromineraler i ernæringsmessig sammenheng.

Kalsium og fosfor er sentrale i omsetning av næringsstoffer og danning av beinvev. Søyer som får for lite kalsium viser symptomer på mjølkefeber allerede 6-8 uker før lamming, i tillegg til den vanlige perioden rundt fødsel. Lam kan også få akutt kalsiummangel. Det er da ofte lam i god vekst som blir gående inne for lenge før de slippes ut på beite som er mest utsatt. Kalsiumforsyninga til diende lam vil være rikelig gjennom morsmelka, slik at det er trolig D vitaminmangel som er årsaken til kalsiummangel hos lam.

Normalt sett bør man bruke hvit saltstein som ikke er tilsatt kobber. I Norge er ikke mangel på kobber som gir merkbare symptomer veldig vanlig, men i nedbørsrike kystområder kan det være fare for kobbermangel, og «skjult» kobbermangel er trolig vanligere enn vi har trodd. På steder der man er utsatt for kobbermangel bør man bruke rød saltstein som er tilsatt kobber. Det er også variasjonen på sauerasene. Kobbermangel kan føre til swayback, ullforandringer, dårlig tilvekst og redusert fruktbarhet. Ved moderat mangel kan fruktbarheten reduseres og tilveksten bli dårlig uten at man ser andre symptomer.

Kobolt er viktig for at mikroorganismene i vomma skal kunne lage vitamin B12. I kystområdene kan det være lite kobolt i jordsmonn og planter, men det er forekomst av koboltmangel over hele landet. Kobolt må da tilføres. Mangel på kobolt kan føre til vantrivsel, anemi, og kronisk leverbetennelse hos lam. Koboltmangel forekommer oftest hos lam på beite, dårlig tilvekst ved 3-5 måneders alder er typisk. Lammene blir da gjerne slappe og uinteresserte i beitegraset, ulla blir ru og mer bustete, og dyra får et utrivelig preg. Kobolt er tilsatt i kraftfôret og på beite kan man gi gul saltstein. Koboltmangel er primært et problem på kulturbeiter. På utmarksbeiter har sauen som regel bedre tilgang på kobolt da lauv er en god koboltkilde.

Ved brå død hos søyer, særlig på beite på våren, er graskrampe eller magnesiummangel en aktuell årsak. I melkeproduksjonen dobles behovet for magnesium sammenlignet med før lamming. De fleste søyene som har for lavt magnesiumnivå i blodet, har også for lavt nivå av kalsium slik at greskrampe og melkefeber til en viss grad går over i hverandre.

Nå til dags er det relativt vanlig å bruke kraftfôr eller mineralblandinger der jod og selen er tilsatt, det er derfor sjelden vi ser mangelsymptomer. Ellers er det lavt nivå av selen i jordsmonnet i hele Norge, slik at mangel oppstår i hele landet hvis man ikke fôrer med hverken kraftfor eller mineral tilskudd. Selen og E-vitamin mangel gir ofte dødfødte eller svakfødte lam, ernæringsbetinget muskeldegenerasjon på unge dyr, 3-6 uker gamle lam kan få «stivsjuke», lammene kan få hjertesvikt pga. skader på hjertemuskelen og det vil være dårligere kvalitet på råmelk som igjen fører til svekket immunforsvar hos lammene. Jod mangel hos drøvtyggere er først og fremst et problem i innlandet og forekomst av struma er den beste indikasjonen, men det kan også forårsake sen abort og fødsel av svake lam med sterkt forstørra skjoldbruskkjertler (struma).

Jernmangel forekommer først og fremst hos lam, de får da påfølgende blodmangel. Årsaken til at jernmangel oftest rammer lam er at melken inneholder svært lite jern og dette kombinert med høy tilvekst de første ukene fører til at lam kan bli blodfattige ved 2-3 ukers alder. Når lammene begynner å spise kraftfôr og gress, øker mengden jern.

Sinkmangel er et lite problem hos drøvtyggere i Norge. Gras og grovfôr inneholder tilstrekkelig med sink. Og på utmarksbeitene er lauv en god sinkkilde.

 

Forgiftninger forekommer også, men det er ikke veldig vanlig hos sau. De forgiftningene vi ser oftest er kobberforgiftning, forgiftninger med planter eller sopp og enkelte ganger kan det også oppstå reaksjoner etter fôring med mye raps. Nitratforgiftning, blyforgiftning, veisaltforgiftning og forgiftning med ammoniakkbehandlet grovfôr kan også forekomme.

 

Her på Stenberg har dyrene fri tilgang på saltstein året rundt, også på utmarksbeitet. I tillegg har dyrene fri tilgang på vitamin- og mineraltilskudd. Det er selvfølgelig en svakhet at vi ikke vet at alle får nok, men vi har ikke vurdert bolus injeksjoner på nåværende tidspunkt.

I teorien er det egentlig litt sløsing at alle har fri tilgang, ettersom påsett lammene får 0,4kg kraftfôr pr dag fra innsett til vi justerer fôr mengden inn mot lamming. Siden vi aldri har sett hverken mangelsymptomer eller forgiftningssymptomer kommer vi til å fortsette å gjøre det på denne måten fremover. Vi har forresten hatt litt for høy andel søyer som har hatt jurbetennelse på utmarksbeite. I undersøkelser gjort i USA har de sett at det kan være en sammenheng mellom for lite sink og jurbetennelse. Og det kan forså vidt stemme med at det er lite sink i jordsmonnet her, samtidig kan det også være andre faktorer. Det er ikke så lett å få helt kontrollen over dette, da vi ikke ser dyrene på utmarksbeite daglig og i alle fall ikke de som er syke.

Skulle vi ha vært helt sikre på fôringen vår måtte vi ha tatt fôrprøver av grovfôret vårt. Fôrprøver er avgjørende for å unngå sløsing.

Det vi vet er at jordsmonnet i Norge er fattig på selen, noe som gjør at også grovfôret inneholder lite selen. Behovet for selen vil variere hos søya, etter produksjon. Høydrektige dyr trenger også nesten alltid tilskudd av E-vitamin. Grønt gras er rikt på vitamin E, men ved fôrtørking og lagring brytes vitamin E lett ned.

Eksempel fra sau og geit 1/2014

Selen behovet til ei søye på 90 kg med tvilling fostre, er i drektigheten 0,17mg selen pr dag. Dersom søya spiser 2kg TS (tørstoff) av et fôr med 0,02mg/kg TS, får hun i seg ca 0,04mg selen. Inntaket fra grovfôret dekker altså bare 24% av det daglige behovet. Kraftfôret til sau er normalt tilsatt mellom 0,35-0,46mg selen pr kg. (formel sau og formel sau ekstra – 0,40mg/kg). Ved fôring av dette grovfôret samt 0,4kg kraftfôr får dermed søya dekt sitt daglige behov for selen.

Fra grovfôr     0,02mg/kg TS x 2kg TS = 0,04mg

Fra kraftfôr     0,35mg/kg x 0,4 kg      = 0,14mg

Totalt                                                 = 0,18mg selen

MEN, tidlig i melke perioden øker behovet for selen voldsomt. Ei søye på 90 kg med tvillinger trenger da 0,84mg selen pr dag. Grovfôr opptaket vil øke noe og man må øke kraftfôrmengden, men allikevel klarer man ikke å dekke søyas behov uten å tilføre vitamin og mineral tilskudd.

 

Vi vil skrive mer om mangelsykdommer senere.

 

Lurer du på noe, eller har du forslag til temaer på innleggene? Send oss gjerne en mail stenbergsau@stenbergsau.no eller legg igjen en kommentar.

 

12. desember 2015
by lenkbak
0 comments

Hva vet vi egentlig om sauens tenner?

Hva vet vi egentlig om sauens tenner? Jeg har inntrykk av at mange kanskje ikke vet all verden, men noe er faktisk greit å vite. Sauen har, som oss, behov for friske tenner for å kunne bearbeide fôret. Den bruker fortennene til å rive av beitegras, mens den bruker jekslene til å male fôret.

Sauen har ikke fortenner i overkjeven, det er bare en hornplate som underkjevens fortenner biter imot. I underkjeven har sauen 8 fortenner. Den har ikke hjørnetenner hverken i over- eller underkjeven. Når sauen er utvokst og har fullt tannsett, har den 32 tenner, det samme som mennesker har. Sauen har mange jeksler, 6 stk både oppe og nede på hver side.

Underkjeven hos drøvtyggere er smalere enn overkjeven, så de kan bare tygge med ei side om gangen, men de kan bevege kjevene sidelengs. Tunga og tennene bidrar til den mekaniske bearbeidinga av fôret. Når sauen spiser fôret for første gang, tygges det bare litt før det svelges. Senere gulpes det opp og tygges om igjen (drøvtygging).

Lammene får fortennene med ca en ukes mellomrom fra fødselen av, disse tennene som kommer da er melketenner og vil felles senere. De tre fremste jekslene er også melketenner, disse kommer ved ca 2-6 ukers alder. De tre bakerste jekslene som kommer er ikke melketenner, den første kommer ved ca 3-5 måneders alder, den andre kommer ca ved 9-12 måneders alder og den siste jekselen kommer når sauen er mellom 18-24 måneder. Disse tre jekslene felles ikke.

Melketennene er mye smalere enn de permanente tennene, og utseende på fortennene kan derfor brukes til å bestemme alder på dyra. Felling av fortenner begynner fra midten. De felles ved 1,5, 2-, 2,5- og 3 års alder. En sau som har 4 store, brede fortenner og 2 små, smale på hver side av disse er altså ca 2 år gammel. De 3 fremste jekslene skiftets ved ca 2 års alder.

Lam født 2015. 8 melketenner.

Lam født 2015. 8 melketenner.

Gimre født 2014. 2 store, permanente tenner i midten og 6 melketenner

Gimre født 2014. 2 store, permanente tenner i midten og 6 melketenner

Sau født 2013. Fire permanente tenner i midten foran og fire melketenner.

Sau født 2013. Fire permanente tenner i midten foran og fire melketenner.

Eldre sau med 8 permanente tenner.

Eldre sau med 8 permanente tenner.

 

Det er noe økt fare for sykdommer når sauen feller tenner, dette fordi bakteriene enkelt kommer til når det er åpne sår. Listeriose og toksoplasmose er to eksempler.

Sauens tenner bør sjekkes jevnlig og i alle fall hvis man ser avmagring eller at sauen tygger unormalt. Sikling og at sauen spytter ut ørten kan også være symptomer på at noe kan være galt. Det er enkelt og sjekke fortennene for da trekker man bare leppene til side. Jekslene sjekker man ved å kjenne på utsiden av kinnet og langs kjevene – man kan oppdage de fleste problemer ved å gjøre det slik. Det kan nemlig være vanskelig å åpne sauens munn nok til at man ser godt nok inni der, sauen kan heller ikke åpne munnen på «vidt gap»

Stort sett er det mer alvorlig om sauen har problemer med jekslene enn med fortennene.

Når man sjekker sauens tenner bør man se eller kjenne etter:

  • Hevelser eller klumper langsmed kjeven, dette tyder på at det kan være problemer med jekslene.
  • Løse tenner, brekte tenner, om de mangler tenner eller om de er ujevnt slitt eller helt nedslitt.
  • Skarpe tannspisser hos dyr med unormal tannstilling. De har ofte tyggeproblemer og sår i tannkjøttet.
  • Overbitt og underbitt. NB dette er arvelig!

 

Dårlige tenner er en vanlig utrangeringsårsak hos sau, spesielt fra 5-6 års alderen. Tannproblemer vil ofte føre til smerter og problemer med å tygge slik at fôropptaket blir nedsatt, og er en av de vanligste årsakene til avmagring.

 

Legg gjerne igjen en kommentar eller send oss en mail hvis det er spesielle temaer dere ønsker vi skal skrive om.

5. desember 2015
by lenkbak
0 comments

Toksoplasmose

I år har vi muligens en liten bekymring her på bruket. Påsettlammene står nemlig i en låve som ikke er blitt brukt på mange år. Den har stått tom og dermed har mange katter gått fritt ut og inn i låven. Dette medfører økt fare for toksoplasmose. Heldigvis har jeg kun sett eldre katter vandre ut og inn, men man har selvfølgelig ingen garanti. De siste månedene har vi ikke sett katter her, det er nok takket være hunden vår. Vi har ikke hatt tilfeller av kasting tidligere, så vi må bare krysse fingrene for at vi slipper det i år også.

Toksoplasmose forårsakes av den encellede parasitten Toxoplasma gondii. Under norske forhold er det kun katt og gaupe som kan skille ut parasitten i avføringen, først og fremst unge dyr. En katt som smittes, skiller kun ut oocyster (mikroskopiske egg) fra rundt en til tre uker etter at den blir smittet, til gjengjeld kan den da skille ut store mengder. Oocystene kommer ut med kattens avføring. Oocystene er svært motstandsdyktige og kan være smittsomme i måneder og opptil over ett år i fuktig miljø.

Hos sau skjer smitten hovedsakelig via katteavføring i fjøset, på beite eller ved at silofôret inneholder oocyster. Mus og andre gnagere er ofte smittet med toksoplasma, og er med på å opprettholde smitten hos kattene.

De fleste kattene blir smittet i ung alder og blir ikke særlig syke, de blir også raskt immune mot parasitten. Hos sau kan sykdommen vise seg som abort. Søyer og lam som ikke er drektige, men blir smittet av parasitten blir vanligvis ikke syke, men utvikler immunitet.

Mennesker smittes vanligvis via dårlig varmebehandlet kjøtt fra sau og gris, eller via uvaskede grønnsaker og bær forurenset med toxoplasmaoocyster.

Toksoplasmose er en svært vanlig årsak til kasting (abort) hos sau. Ca 80% av all kasting hvor diagnose er stilt, skyldes toksoplasmose. Først og fremst blir foster og fosterhinne angrepet. Andelen søyer i flokken som kaster samme år grunnet toksoplasmose kan variere sterkt. Kastingen skjer hovedsakelig 3-4 uker før lamming, selv ved tidlig infeksjon. Ved tidlig infeksjon kan også fosteret dø, gå i oppløsning og bli tatt opp i sauen. Derfor kan infeksjon i flokken også vise seg som at mange av søyene tilsynelatende har gått lamtomme. Andre symptom er at etterbyrden ikke slipper og sauen får byrd-betennelse.

Når ei søye blir smittet med Toxoplasma gondii, vil parasitten spre seg via blodbanene og danne vevscyster. Det er sjelden at søyene selv blir syke. Noen parasitter finner veien til fosterhinnene og forårsaker vevskade og funksjonssvikt. Parasitten vil også infisere selve fosteret og gi forskjellige skader avhengig av tidspunktet for infeksjon. Ved smitte før dag 55 vil omløp (at søya kommer i ny brunst på tross av paring eller inseminering) vanligvis være eneste symptom. Ved smitte midt i drektigheten er abort tre til fire uker før forventet lamming vanlig. Det er vanligst at de unge søyene aborterer, da eldre søyer ofte er immune. Toksoplasmose kan gi ett dødt og ett levende lam, eventuelt med stor forskjell i utviklingsstadium. Dersom et svakt lam overlever de første et til to døgnene, har det gode sjanser for å vokse opp. Ei søye som smittes de siste 50 dagene av drektigheten, kan føde levedyktige lam som er toksoplasmosesmittet.

Hvis søyene begynner å abortere, er det somregel så sent i drektighetsperioden at skaden allerede har skjedd. Samtidig vil søyer som på dette tidspunktet blir smittet, være kommet så langt at infeksjonen ikke vil ha skadevirkninger på fosteret.

Det er nesten umulig å gardere seg mot toksoplasmose, men noen tiltak kan redusere risikoen. Det finnes bla vaksine mot toksoplasmose, Toxovax, i Norge er den tilgjengelig på godkjenningsfritak. Vaksinen har svært kort holdbarhet, slik at det krever god planlegging. Ved å holde katter, særlig unge dyr, unna fjøset og fôrlageret, reduseres faren. Silo- og rundballefôr kan ha med seg parasitten og bør helst gis til eldre dyr når de går drektige. Ved å gi de yngste søyene høy kan man også redusere smittefaren. Det kan også være lurt å holde ungsauen unna gårdsnære beiter de første tre til tre og en halv månedene etter parring, da det er mer katteavføring der. Undersøkelser har vist at det er redusert risiko for smitte i fjøs med strekkmetall, antagelig fordi talle er et mer fristende oppholdssted for katten.

I en norsk undersøkelse ble antistoffer mot Toxoplasma gondii funnet i 44 % av sauebesetningene. Det ble funnet høyere andel av positive besetninger der det var katt i fjøset, og lavere i fjøs med strekkmetallgolv i bingene.

3. desember 2015
by lenkbak
0 comments

Fôring av sau gjennom vinteren

Fôring er et svært viktig tema, og det er mye å hente på å fôre på en god måte. Fôret skal tross alt dekke sauens behov for energi, og gi næringsstoffer til vedlikehold og produksjon av fostre, melk, kjøtt og ull. Fôret skal også inneholde nok vitaminer og mineraler. I tillegg skal også fôret tilfredsstille sauens behov for tygging og drøvtygging. På beite bruker sauene ca 8-10 timer hver dag på fôropptak, det er viktig at den også inne får tilfredsstillende med grovfôr. Man bør ta fôrprøver for å se på energi, protein, gjæringskvalitet og mineralinnhold. Her på Stenberg har vi ikke tatt fôrprøver selv om vi er klar over at vi burde ha gjort det. En fôrprøve koster fra ca 700kr og oppover. Har man godt grovfôr trenger man ikke fôre all verden med kraftfor, men er grovfôret av dårligere kvalitet vil behovet for kraftfôr øke betraktelig.

I tillegg er holdvurdering et godt verktøy man bør benytte seg av jevnlig. I drektigheten kan man benytte seg av det i første til midtre tredjedel av drektigheten, men mot slutten er fosterveksten så stor og energiunderskuddet kan bli betydelig før man ser endringer i holdet.

Holdpoengskalaen med fettlag og muskelmasse ved ulike holdpoeng.

Holdpoengskalaen med fettlag og muskelmasse ved ulike holdpoeng.

 

Fôring er også en viktig del av produksjonsstyringen i en besetning. Fôret har stor betydning for antall fødte lam, melkeproduksjon, tilvekst og slaktekvalitet.

Sauen bør være i godt hold inn mot paringen. Det er tross alt høsten som er starten på den nye sesongen innen sauehold. For søyer pleier ikke dette å være noe problem, men lam som selv er i vekst har behov for ekstra fôr både for å komme i greit hold og å vokse. Gimrer (søyer som er 1,5 år gamle) er ofte magre hvis de hadde lam på våren, og bør derfor fôres slik at også de er i godt hold inn mot paringen.

Gimrene har tannfelling om høsten, noe som kan gjøre at de kan få problemer med grovfôropptaket og muligens ha behov for noe ekstra kraftfôr. Igjen så er det holdet som er avgjørende.

Vi har ikke mulighet til å dele oppe sauen i så mange grupper som ønskelig her på Stenberg siden de går på utegang og har fri tilgang på grovfòr ute. Her har vi kun skilt påsettlammene i fra resten, men de siste 5-6 ukene før lamming deler vi de opp i flere grupper slik at vi kan fôre de så godt som mulig inne. Vi har også fostertelling som gjør fôringen betraktelig lettere. Ser vi at noe ikke er helt som det skal med en eller flere av sauene har vi mulighet til å sette de for seg selv, men da må de stå inne hele tiden.

Fôringa på vinteren bør legges opp slik at de voksne søyene beholder høstvekta, mens gimrer og lam bør legge på seg.

For å kunne regulere fôringsmengden i forhold til hold er det en fordel at ulike aldersgrupper og dyr i ulike hold deles i grupper i hver sine binger. Voksne søyer kan vanligvis dekke næringsbehovet sitt med bare grovfôr, men de bør ha tilgang på mineraler daglig. Mineralene bidrar også til å kunne utnytte grovfôret bedre ved at vommikrobene får noe lett tilgjengelig næring.

Slaktede lam. Slakteklasse U- til venstre og P- til høyre

Slaktede lam. Slakteklasse U- til venstre og P- til høyre

De siste ukene før lamming er fostertilveksten stor, og energibehovet til søyene øker tilsvarende, men det er avhengig av om det er ett eller flere fostre. Søyer som har flere fostre får vanligvis redusert plass i magen og mindre magemål. De får da også mindre plass til å ta opp store mengder grovfôr, som må erstattes med kraftfôr. Det er viktig at de skilles fra de søyene som trenger mindre kraftfôr for at de skal opprettholde holdet.  De må også ha litt å tære på når melkeproduksjonen starter.

Tror og håper disse påsettlammene vil gi oss fine lam til våren

Tror og håper disse påsettlammene vil gi oss fine lam til våren

En bør gradvis øke mengden kraftfôr de fem-seks siste ukene før lamming hos søyene, men man må være OBS på at for sterk fôring på slutten av drektighetstida vil gi store fostre og økt fare for harde fødsler. Har man fostertelling, og man vet hvem av søyene som får ett lam, kan det være aktuelt og redusere kraftfôrmengden de siste ukene før lamming. I fjor hadde vi noen påsettlam som vi helt klart hadde fôret for hardt, da lammene ble så store at de ikke overlevde fødselen. Dette på tross av at vi hadde fôret de svært lite med kraftfôr de siste ukene før lamming. Veldig bittert, men når man har vært uheldig må man ta det som læring. I år har vi bestemt oss for at vi skal redusere ned til ingenting de siste ukene(vi vurderer selvfølgelig hvert enkelt tilfelle) for å se om det kan hjelpe. Lite er så grusomt som når lamminger ikke går som det skal…..

2. desember 2015
by lenkbak
1 Comment

Paring

Nå er vi godt i gang med paringen her på Stenberg. Seksualsesongen hos norsk kvit sau er kun noen uker sent på høsten og tidlig om vinteren.

Det er først og fremst kortere dager, temperaturforhold og tilstedeværelse av en vær som fører til at søyene kommer i brunst. Eldre søyer kommer som regel tidligere i brunst enn lammene og de har også flere brunstsykluser. I løpet av en sesong vil ei søye vanligvis ha 3-5 brunster dersom hun ikke bedekkes. Den vanlige sykluslengden er på 16-17 dager.

Vi har to bukker fordelt på 28 påsettlam og 45 søyer. Måten vi gjennomfører parringen på er at vi deler besetningen i to. Påsettlammene går for seg selv sammen med bukken Krekar. Og søyene går for seg sammen med bukken Jokke.

Her er Jokke akkurat sluppet sammen med søyene og ser ut til å trives godt med det.

Her er Jokke akkurat sluppet sammen med søyene og ser ut til å trives godt med det.

Vi velger å skille påsettlammene (heretter kalt lammene) og søyene på grunn av værene ofte foretrekker eldre søyer eller dyr med høy rang. På grunn av dette vil en del værer, spesielt utover i paringsperioden, gjøre en dårlig snusejobb. Dette kan føre til at flere lam blir oversett.

Hvis man ikke slipper væren sammen med søyene anbefales det å gå med den to ganger om dagen for å sjekke brunst, og hos lammene kan det være lurt å gå tre ganger. Selve paringen tar bare noen sekunder, og væren er umiddelbart klar for å pare nye søyer.

For å vite avstamning på lammene som kommer til våren og for å forutsi en ca termin er det lurt å ha væren i bånd. Mange velger å slippe væren sammen med søyene uten å hverken leie den eller å bruke sele, men da får man dårlig oversikt over hvilke søyer som er paret samt at man ikke vet terminen. Et trent øye kan selvfølgelig se når det begynner å nærme seg lamming for søya.

Her på Stenberg bruker vi sele på væren. Selen har kritt med farge mellom frambeina til væren slik at vi ser når den har paret søyene. Vi sjekker søyene for farge på rumpa både morgen og kveld, samt at vi noterer ned de som er blitt paret. Videre regner vi ut 148 dager (rettere sagt sauekontrollen regner ut) så vet vi ca termin på søya. Norsk kvit sau har drektighetstid på 147-149 dager. Spælen har noe kortere (144-147 dager). Noen variasjoner er det bla vil ofte søyer med flere lam lamme tidligere enn søyen med ett lam.

Når man ser etter brunst tegn ser man om søyene er rastløse, har stårefleks for væren, om de rister på halen eller har oppsvulmede kjønnslepper, det kan også være synlig et klart slim. Søyene viser sjelden brunsttegn dersom man ikke bruker en vær ved testing. Søyene vil som regel komme bort til væren og klart vise at hun er brunstig, mens lammene i mange tilfeller kun viser svake brunsttegn. Med svake brunsttegn menes det at lammet for eksempel kan følge væren med blikket, men at det ikke kommer bort. Det kan også være at lammet vifter med halen når væren breker og det kan være at det har nedsatt matlyst. Det tar mye tid og det er vanskelig å oppdage disse svake brunsttegnene, slik at det er spesielt viktig at man tar seg god tid hos lammene.

Dette liker vi!!!! Tydelig parede påsettlam.

Dette liker vi!!!! Tydelig parede påsettlam.

Vi slipper som sagt væren sammen med lammene fordi da har han god tid til å sjekke de og de lammene som bruker lang tid før de viser seg for væren vil også ha større sjans for å bli bedekket. Nærvær av mennesker kan også påvirke at enkelte lam ikke viser brunst.

Brunsten hos voksne søyer varer i gjennomsnitt 30 timer, og for lammene er brunsten minst 10 timer kortere. Lammene har også kortere brunstsesong sammen med at de ofte har stille brunst.

Her er vi relativt opptatt av å drive et seriøst avlsarbeid for å avle friske dyr med gode morsegenskaper, god ullkvalitet og god tilvekst for å oppnå best mulig slaktevekter på høsten. Vi kjøper kun kårede bukker slik at vi kan optimalisere avlsarbeidet våres. Jeg vil skrive mer om avl ved et senere tidspunkt.